Fiktion: Førstemann ut, i bokstavlig forstand, var noe som ikke var forhåndsannonsert; en kar, hans elektronikk, tangenter og gitar. Ved hjelp av disse hjelpemidlene presenterte han oss for en verden av drømmende karakter. Det var mest å la det ligge på det ambiente plan, med en litt post-rock følelse over det hele, snarere enn å dra på. Slik sett kan man jo si at det var begrenset hvor lenge dette var spennende, med tanke på at musikken var totalt ukjent fra før av. Som regel trenger jeg litt mer intime rammer enn en onsdagskveld blant studenter innerst i en fjellhule for å suge til meg alle inntrykkene. At jeg dessuten stilte rett fra lesesalen, gjorde nok sitt til at oppmerksomheten sviktet i det lange løp. Likevel skulle det vise seg at den lette forretten skulle bli det som ved tilbakeblikk må sies å ha vært kveldens mest interessante bidrag. (I ettertid har jeg jo også tatt skrittet helt ut og besøkt karens Myspace)

Neste band ut var lokalt, og seilte under navnet Lid. Faktisk er det lenge siden jeg har opplevd et band ha så mye selvinnsikt når det kommer til bandnavn. Det låt nemlig som om noen spilte på lokk og alskens annet av kjørler, kasseroller og kokekar. Med andre ord: Det skranglet! Skranglerock med punkefot og pågangsmot heller enn reel kompetanse kjennetegnet bandets opptreden. Det så riktignok ut til at bandets venner og bekjente nøt det de hørte, mens jeg stort sett ble stående og telle feilslag og feilskjær, og det tosifret, før jeg valgte å koste på meg en øl. Ofte er det tross alt godt å bedøve sine sorger for en stakket stund.

Hovedband, og grunnen til at man var utsendt denne aftenen, var Trondheimsbaserte Like Rats From A Sinking Ship. Det var aldri noe problem å merke seg bandets musikalske ferdigheter rent visuelt – ja, jeg ser det selvmotsigende her –, det var derimot plent umulig å trenge inn til det musikalske med ørene man har fått utlevert, i hvert fall for min del. Høyt, massivt og en altfor dominerende vokal er stikkord. Vokalisten skal ha for å ha laget show, men når folk klager på monoton "skrikevokal" i death- og black metal, så er det før de har vært på konsert med Like Rats From A Sinking Ship. En illsint tømmerstokk av en kar som fyker frem og tilbake på scenen, lik en autist som nettopp har blitt fratatt skviseleken sin, samtidig som han skriker på samme frekvens på det konstant samme desibelnivået... Det er ikke noe som smelter hjerter, ikke anmelderhjerter i hvert fall.

Det var atskillig lettere å få grep på bandet slik det foreligger på Myspace, men også der blir det anonymt, hvis det adjektivet noensinne kan klistres på et så høylydt band som dette. Like Rats From A Sinking Ship er foreløpig altfor glade i å kopiere sine referanser. Core-det ene og post-det andre, uansett sjangerbetegnelse så passet ikke noe av dette i min kasse...

Written by
Pål Lystrup

http://www.heavymetal.no/show.article.asp?
menuid=14&artid=7684#

Back to press